og jeg er en liten tollerfantegutt som ble født 27.12.12 på Re i Ramnes. Jeg var den største gutten i mitt kull, og min oppdretter mener jeg har stort potensiale innenfor lydighet og nesearbeid.
Litt tilfeldigheter ville det slik at jeg skulle flytte til Bergen, nærmere bestemt Askøy. Der var det en rar dame som hadde sååå lyst på en liten rakkarfant, og jeg lot meg jo så klart bedåre når hun hele tiden gav meg kos og fortalte hvor fin jeg var. Så lørdag 2 mars flyttet jeg til Bergen. Min nye mamma kom med en lyseblå veske for å hente meg. Min onkel kjørte oss til flyplassen og jeg måtte altså sitte oppi denne lille lyseblå vesken. Har dere hørt på makan??? En tollerfant i veske??? Jeg er da ingen veskehund!
I mitt nye hjem har jeg fort funnet meg godt til rette. Jeg har en storesøster på halv to (20 mnd) som deler det meste av mat med meg. Og så løper hun over gulvet og da elsker jeg å hoppe å sprette ved siden av. Jeg elsker å prøve "bite meg fast" i armer, klær og tær, men det er visst ikke noe videre populært. Da blir jeg henvist til noe så kjedelig som en Kong, eller et bitetau. Tsk tsk, som om det er like godt. Akk ja.
I dag var jeg og mor på vår første skogstur sammen. Det var litt spennende og litt skummelt. Vi gikk et godt stykke. Så ble jeg litt lei og bestemte meg for å trene kontakt. Må si mor har litt forbedringspotensiale, men det er absolutt håp;-) Jeg spretter foran henne og forventer at hun skal være med, men noen ganger bare gikk hun videre og lot som ingen ting. Her må jeg stramme inn strikken skjønner jeg;-)
Men nå er jeg fryktelig trøtt, må legge meg ned å lade litt mens min storesøster er i barnehagen;-)
Fant
Du ser ut til å være en riktig søt liten toller :)
SvarSlettHeisann, Merethe og Fante-gutten!
SvarSlettLong time, no see - håper alt står bra til? I fjor i mai ble jeg innlagt på sykehus - jeg vet ikke hva som feilte meg, men jeg var avkreftet og utmattet. Glemte nok å ta til meg næring . . . Jeg ble i hvert fall værende på sykehus lenge, og kom ikke hjem før i midten av september. Midt i oktober startet hjemmefysioterapeuten min det møysommelige arbeidet med å få meg på beina igjen - hun var motiverende til tusen, og før jul kunne jeg gå og stå for egen maskin igjen! En medpasient på Haraldsplass - som kunne gå litt - tok et bilde av Sherco med mobilen gjennom vinduet. Hun sendte det til min mobil, og jeg kalte det spontant for "der er min motivasjon". Og det har han jammen vært - og er! Skulle gjerne ha lagt akkurat det bildet på bloggen min, men finner ikke den lille kabelen som skal til for overføring til PC akkurat nå. Mannen min "ryddet" nemlig en del mens jeg var borte . . . Jeg har aldri vært syk før, så institusjonsoppholdet var en skremmende opplevelse. Jeg prøver å glemme, og å kvitte meg med institusjons/pasient syndromet, men det er tungt. Har heldigvis en psykolog jeg kjenner og stoler på som hjelper meg med det!
Håper det blir flere bilder og fortellinger om Fant, han er jo voksen nå, og Tollere er nydelige og lærevillige hunder!
Klemmer fra Sherco og Randi